Det er akkurat nå
og
akkurat nå
og
akkurat nå
jeg er aller mest meg selv
uansett om
nå
kjennes mot eller med.
Det er akkurat
nå
som gjelder.
Det andre er forvirrende nok bare
skyggen, sporene og stien av nå.
Nået er virkelig og ekte.
Nå er meg.
Som i en film
Jeg kjører til jobb, i det jeg kommer ut av tunnelen ser jeg meg selv som i en film kjøre til sykehuset til deg. For siste gang. Jeg kan fortsatt kjenne fortvilelsen i magen og håpet i hjertet fra i det øyeblikket. Jeg visste det ikke da.
Jeg går i gangene på jobb, og ser meg selv komme med tingene dine i en simpel plastpose gående mot kafeteriaen for å kjøpe en pølse. En pølse. Hvis jeg hadde visst. Men jeg visste det ikke da.
Jeg er på jobb, på vei opp heisen, ser bort mot døra til intensivavdelingen. Jeg har ingen grunn for å gå dit. Nå. Ikke på jobb. Filmen derfra ser jeg aldri i våken tilstand. Det var der jeg fikk vite, fikk kjenne hva det var å miste håpet. Det var der du forsvant.
Filmen hadde trengt en annen slutt.
Sommerfugl
Smertet av
sommerfuglhjerter uten vingeslag.
Restene slår kollbøtter
innvendig
og fortæres av et høyt
lydløst
skrik.
Glass
Overtrukket av beskyttelsesfilm
mens sårbarhetens
virkelighetstynne glass,
piplende overfyllt,
knuses innvendig.
Natt
Jeg lukker døra etter meg.
Det er mørkt.. det er natt der ute..
Stillheten er overalt
Brutt av en taxi som kjører forbi
To fulle ungdommer som krangler
En mann som røyker på verandaen sin
Barnegråt fra et hus
Husene er mørke
De sover
Bare hviler
Hvorfor har alle lagt seg?
Jeg går gatelangs
Forbi de mørke husene
Forbi blokka med mannen som røyker
Forbi Ali som enda ikke har stengt
som fortsatt lager burgere..
til hvem som helst..
eller ingen…
Endelig
Der er sjøen
Der er friheten
Bølgene som skvulper
Båtene som duver
Et åndedrag med sjøluft som gir
mer energi
mer mot
mer fred
En and glir stille over sjøen mot meg
Den nikker
legger hodet på skakke
Er vi to nå?
To som lar mørket
omslutte
trøste
gi trygghet og varme.
Mørket som ikke spør,
bare tar i mot
bare godtar
gir håp og lover
Jeg legger hånda på dørhåndtaket.
Jeg snur meg en siste gang.
Det kjennes som om mørket
stryker meg over kinnet
og hvisker
“det ordner seg vet du”
Huldra
Inn i skogen. Lukter fuktig mose og skogbunn. Friskt. Hopper over trær som ligger veltet over den gjengrodde stien. Bjørkene lager portal over stien og hilser meg velkommen.
Løper gjennom gresset. Små frosker hopper forskrekket til side. Grantrærne så gamle og trygge står der og hvisker: Vi er her, uansett hva som skjer.
Uansett hva som skjer. Det gir gjenklang i takt med hjertet som banker.
Bregnene stryker meg over leggene. Det høye gresset kiler meg ertende og lekent. Blåbærlyng tomme for blåbær, venter tålmodig på neste sommer.
Der er lysningen.
Vannet.
Stopper. Vrenger av meg klærne og leker først-mann-uti med meg selv
Vannet lukker seg rundt kroppen. Strekker meg. Nyter hver enkelt vanndråpe som kjærtegner den nakne kroppen.
Alene i vannet. Flytende. Vektløs og fri.
Jeg er ett med skogen. Jeg er huldra!
Høst
Nakent, men oppreist.
Sårbart, men vakkert.
Vilt, men standhaftig.
Beskyttelsesløst.
Et eiketre uten blader
Hjerte
Mitt eget hjerte.
Ligger åpent og sårbart,
dunkende og levende
i hendene.
Min egen
pust blåser liv,
plasterer og blåser bort.
I mine egne
små hender er det
skjelvende vernet.
Livskraftig.
Bare meg.
Gsmil
