Som i en film

Jeg kjører til jobb, i det jeg kommer ut av tunnelen ser jeg meg selv som i en film kjøre til sykehuset til deg. For siste gang. Jeg kan  fortsatt kjenne fortvilelsen i magen og håpet i hjertet fra i det øyeblikket. Jeg visste det ikke da.

Jeg går i gangene på jobb, og ser meg selv komme med tingene dine i en simpel plastpose gående mot kafeteriaen for å kjøpe en pølse. En pølse. Hvis jeg hadde visst. Men jeg visste det ikke da.

Jeg er på jobb, på vei opp heisen, ser bort mot døra til intensivavdelingen. Jeg har ingen grunn for å gå dit. Nå. Ikke på jobb. Filmen derfra ser jeg aldri i våken tilstand. Det var der jeg fikk vite, fikk kjenne hva det var å miste håpet. Det var der du forsvant.

Filmen hadde trengt en annen slutt.

Filed under: Pappa, savn

Fri…

Jeg lukker øynene og fram kommer glimt som fra en film. Det er kaldt. Jeg ser deg ligge der urørlig, mens pusten går maskinjevnt. Jeg ser slanger og medisiner, engler i hvite frakker og grå blikk. Jeg ser forgiftninga ta bolig i kroppen din, og døden ubønnhørlig innta deg. Jeg ser skjermen, hvor den livsviktige kurven forvandles til en strek. Et pip og så stillhet. Jeg svelger mine egne salte tårer. Om igjen.

Jeg lukker øynene på ny, og ser deg løfte et barn over hodet og snurre rundt i ring. Jeg ser deg gå barbeint i graset, med hendene fulle av sommerblomster. Jeg ser deg legge deg mykt på magen i den varme sanden hvor kroppen får hvile. Til slutt ser jeg deg løpe mot havet og kaste deg ut i bølgene. Det er ikke lenger en film. Men det er fortsatt salte tårer.

Du er fri og uten smerte.

Du er videre.

Filed under: savn

En og samme dag

En og samme dag

Bestevenner

Et barnebarn og en bestefar

Tid til hverandre

En fødselsdag og en dødsdag

Glede og sorg

Uatskillelig

I all evighet

Filed under: savn

Savner deg, pappa

Jeg kommer til å savne hendene dine, hvordan de strøk over kinnet mitt når jeg var liten, eller som en varmende støttende hånd på skuldra mi.

Jeg kommer til å savne å se deg lese for de små, hvordan du kjærlig tok dem på fanget og leste bøker om og om igjen med en tålmodighet som bare bestefar hadde.

Jeg kommer til å savne hvordan du fortalte om vintersportsresultater med en iver som om det nesten var du som løp 10 000 meter. Lengdeløpsskøytene dine har jeg aldri sett i bruk.

Jeg kommer til å savne å se gleden din når du fortalte om reisene dine, når du fortalte om hva du hadde planlagt, og når du lykkelig viste mer eller mindre vellykkede bilder etterpå.

Jeg kommer til å savne å se deg rydde inn i oppvaskmaskinen, hvor alt hadde sin gjennomtenkte plass, og ingen andre fikk plass til så mye i en oppvaskmaskin som du.

Jeg kommer til å savne deg der du hektisk sto foran den røykbelagte grillen og grillet alt til ”well done” og litt mer enn det.

Jeg kommer til å savne at du samlet hele familien for tur til sjøen, der du selv var like opptatt av å komme uti vannet som et forventningsfullt barn. Var det magen din som gjorde at du fløyt så godt?

Jeg kommer til å savne din lune, forutsigbare humor. Så tørr som ørkensand og så lun som fønvinden en varm sommerkveld, gjennom et vakkert smil.

Jeg kommer til å savne å høre deg lese juleevangeliet for oss på julaften, i lys fra stearinlyset og med mammas briller på. Det var eneste gangen i året du mente du hadde dårlig syn.

Jeg kommer til å savne diskusjonene våre, hvor du kunne være en påståelig og hardnakket motstander, men hvor jeg likevel kjente at mine meninger ble behandlet med respekt.

Jeg kommer til å savne din synlige og usynlige hjelpende hånd, for du hjalp på en måte som ga meg en opplevelse av å stå stødigere for hver gang. Du var en mester i hjelp til selvhjelp.

De sa om deg at du strålte. Jeg håper at du kan fortsette å stråle gjennom oss, gjennom meg. Så øynene våre igjen kan smile, som dine øyne glitret.

 

Filed under: savn