Tårer i vårluft

Tårer

av pulverisert glass

skjærer smerten usymmetrisk

innvendig.

Trosser blåklar himmel og smittende

vårblomster

utenfra.

I vårluft kaldere enn følsomme

grader,

finnes hvitveis

med duggdråper av

blod…

Filed under: De melankolske, Sykdom, Videre

Mørkere

eller bølgedal 

 

Når dagen er mørk.

Er tårene fra havets dyp

sviende salte.

Skjøre som såpebobler,

treffer de sterke rosebusker, blomstrer vakkerrødt.

Skjelvende hjerte dunker,

som taktfaste bølger mot steinhardt fjell.

Når dagen er som mørkest

kjennes jeg mindre

enn meg

 selv.

 

 

Filed under: De melankolske, Sykdom

GRENSER

Tilfriskning

 

 

 

Jeg

skyver med

blyføtter min egen grense

framover. Piggtråd.

Innvendig kjennes smerten

 sterkere.

 

 

 

Filed under: De melankolske, Sykdom

Tenk om

om veien tilbake 

 

… lyden har sendt flyttemelding til en

hermetikkboks

… kroppen har gått i

dvalemodus

… utholdenheten er solgt på

auksjon

… skumringen blir værende hele

døgnet

… klarvær har blitt til

tåke

… tankene er på tankeflukt i en

virvel

Filed under: De melankolske, Sykdom

Tiden

Når sola nærmer seg havet

og solstrålene blir myke mot øynene

istedenfor

 å skjære lyset med kniv gjennom hvite lysstoffrør i butikkene.

Når lydene smyger mot buede svaberg

istedenfor

å smelle hardhendt i betongveggene gjennom bygatene.

Når vinden hvisker trøstende gjennom sivet

istedenfor

 å sende støyende musikalske lydbølger på kjøpesenteret.

 

Når kontrastene glir over i

et møte

mellom blått og blått.

 i akkurat den timen.

Da er tiden

min.

 

Filed under: De melankolske, Sykdom

Usynlig

Alene

kjennes kledd i

usynlighetens, gjennomsiktige kappe.

Sårbar i mengden

som skjelvende løv på frossen mark,

– i høstvinden.

De rødeste røde mot knallblå høsthimmel,

blafrer hånlig fra tretoppene.

Bare i mørket

gjemt under stjernehimmelen hos deg

kjennes jeg igjen

synlig.

Filed under: De melankolske, Sykdom, Videre

Glass

Overtrukket av beskyttelsesfilm

mens sårbarhetens

virkelighetstynne glass,  

piplende overfyllt,

knuses innvendig.

Filed under: De melankolske

Mer hav

Hikstende etter

luft, når havets

legende hånd

omslutter

Filed under: De melankolske

Natt

Jeg lukker døra etter meg.

Det er mørkt.. det er natt der ute..

Stillheten er overalt

 

Brutt av en taxi som kjører forbi

To fulle ungdommer som krangler

En mann som røyker på verandaen sin

Barnegråt fra et hus

 

Husene er mørke

De sover

Bare hviler

Hvorfor har alle lagt seg?

 

Jeg går gatelangs

Forbi de mørke husene

Forbi blokka med mannen som røyker

Forbi Ali som enda ikke har stengt

som fortsatt lager burgere..

til hvem som helst..

eller ingen…

 

Endelig

 

Der er sjøen

Der er friheten

Bølgene som skvulper

Båtene som duver

Et åndedrag med sjøluft som gir

mer energi

mer mot

mer fred

 

En and glir stille over sjøen mot meg 

Den nikker

legger hodet på skakke

Er vi to nå?

 

To som lar mørket

omslutte

trøste

gi trygghet og varme.

Mørket som ikke spør,

bare tar i mot 

bare godtar

gir håp og lover

 

Jeg legger hånda på dørhåndtaket.

Jeg snur meg en siste gang.

Det kjennes som om mørket

stryker meg over kinnet

og hvisker

«det ordner seg vet du» 

Filed under: De melankolske

Tårer

Tårer

som flommer over

 En demning

som brister

Tårer

som renner

Ut i havet

og blir

Ett

Filed under: De melankolske