Jeg kjører til jobb, i det jeg kommer ut av tunnelen ser jeg meg selv som i en film kjøre til sykehuset til deg. For siste gang. Jeg kan fortsatt kjenne fortvilelsen i magen og håpet i hjertet fra i det øyeblikket. Jeg visste det ikke da.
Jeg går i gangene på jobb, og ser meg selv komme med tingene dine i en simpel plastpose gående mot kafeteriaen for å kjøpe en pølse. En pølse. Hvis jeg hadde visst. Men jeg visste det ikke da.
Jeg er på jobb, på vei opp heisen, ser bort mot døra til intensivavdelingen. Jeg har ingen grunn for å gå dit. Nå. Ikke på jobb. Filmen derfra ser jeg aldri i våken tilstand. Det var der jeg fikk vite, fikk kjenne hva det var å miste håpet. Det var der du forsvant.
Filmen hadde trengt en annen slutt.
Tankeromtingene 