Når sola nærmer seg havet
og solstrålene blir myke mot øynene
istedenfor
å skjære lyset med kniv gjennom hvite lysstoffrør i butikkene.
Når lydene smyger mot buede svaberg
istedenfor
å smelle hardhendt i betongveggene gjennom bygatene.
Når vinden hvisker trøstende gjennom sivet
istedenfor
å sende støyende musikalske lydbølger på kjøpesenteret.
Når kontrastene glir over i
et møte
mellom blått og blått.
i akkurat den timen.
Da er tiden
min.
Filed under: De melankolske, Sykdom
Tankeromtingene 
strekker hele meg så det knaker
tar et dypt innpust – puster langsomt ut
drømmer meg bort
til den blå timen
i fjæra…
Deilige drømmefluktsord!
Drøm i vei du. Timen er der hver dag… 🙂