Usynlig

Alene

kjennes kledd i

usynlighetens, gjennomsiktige kappe.

Sårbar i mengden

som skjelvende løv på frossen mark,

– i høstvinden.

De rødeste røde mot knallblå høsthimmel,

blafrer hånlig fra tretoppene.

Bare i mørket

gjemt under stjernehimmelen hos deg

kjennes jeg igjen

synlig.

Reklame

Filed under: De melankolske, Sykdom, Videre